GÅRDEN KOBBELTVEITS BYVEI OVER BLÅMANNEN

Byveier fra Arna til Bergen

Fram til slutten av 1800-tallet brukte bønder i Bergens omegn gangstier og kløvveier når de skulle gå til og fra byen. Langs disse byveiene bar de fram gårdsprodukter, som de solgte på Torget eller hjemme hos folk i byen. Faste torgdager i Bergen var onsdager og lørdager. Omkring Bergen er det mange stedsnavn som begynner på by-. Slike navn finner vi langs mange byveier, og noen steder er stedsnavnene de eneste sporene etter disse stiene. Noen av dem var også postveier og allfarveier for folk som kom langveisfra. Ennå blir mange slike stier brukt av turgåere.

Når bønder fra Arna skulle til byen, kom de fra ulike utgangspunkt opp til Øvre Åreina helt sør i Simsedalen ved Haugland. Her gikk stiene sammen og førte videre opp mot Vardeggen. Over fjellet hadde byveien to ulike løp. Det ene gikk over Kuskaret like sør for Vikinghytten og ned på sørsidene av Øvre Jordalsvatnet og Tarlebøvatnet. Det andre førte lenger nord over Dyrhøgda og kom ned på Storemyren mellom Bergensbakken og Tarlebøvatnet.

Herfra kunne Arna-bøndene følge stiene og veiene ned gjennom Våkendalen og utover Kalfaret til byen. Men raskere var det å ta en fotsti bratt opp mot vest fra Storemyren. Brekkene her het Kalvelien. Stien førte over Svarthamrane og til liene øst for Store Tennevatnet, herfra gjennom Russeskaret til utløpet av Blåmannsvatnet og videre til Fløyen. Ned mot byen gikk bøndene enten gjennom Skredderdalen, forbi Tippetue eller ned Leien, der den øvre delen av Fløibanen går i dag.

Byveien fra Kobbeltveit

Før det kom kjørevei helt opp i Våkendalen på slutten av 1800-tallet, gikk bøndene her over Fløyen når de skulle til byen. Denne ferdselen kan ha foregått i mange hundre år. Leien gikk fra Kobbeltveit og opp lien mot Blåmannen, og oppe i Russeskaret kom man inn på byveien fra Arna, som er omtalt ovenfor. Et kart fra 1906 viser en sti fra Nordre Kobbeltveit nær Tennebekken opp til den sørlige demningen i Store Tennevatnet. Om her i det hele tatt har vært noen sti, må det ha vært en råk opp til torvmyrene som bønder på Søre Kobbeltveit hadde i fjellet. Rester av et torvhus finnes ennå litt sørøst for Store Tennevannets demning.

På Omlandskartet for Bergen blad 6 Ulriken fra 1934 er det tegnet inn en sti fra Kobbeltveitnakken, gjennom de store urene like sør for kollen ved Russeskaret, og opp til Lørdagsknausen. Her er det nok farbart på et vis, men i dag finnes det ikke synlige spor etter tråkk. Jenny Paulsen, en av de siste som bodde på Kobbeltveit, sa at byveien deres fulgte Kobbeltveitnakken helt opp, og at den gikk på sørsiden av den øverste knausen. Her er en bratt, men godt farbar skåre opp til toppen. Det er ellers mange stup og farlige sva i liene øst for Blåmannen.

            Ovenfor Søre Kobbeltveit i nedre delen av lien het det i eldre tid Pengebakkene. Et sagn sier at Gjest Bårdsen en gang gjømte stjålne penger her. Like sannsynlig er at navnet henger sammen med byhandelen. For her kom bøndene ned på hjemveien med kontanter på innerlommen. Mer om byveier og andre gamle stier i dette området kan du lese i Skogselskapets bok ”Bak Blåmannen” fra 2008 s 43-45.  

Rydding av byveien

Høsten 2009 ryddet og merket Skogselskapets dugnadsgjeng Kobbeltveits byvei fra toppen av den nye skogsveien og opp til Russeskaret. Ved det høyeste punktet på ruten ble det hogd en del furu helt frampå kanten. Her er det blitt en fin og luftig rasteplass med flott utsikt mot Isdalen, Ulriken og Svartediket.

Nedenfra kommer man inn på byveien ved å følge Tarlebøveien litt forbi Tarlebøbroen og ta inn veien til venstre. Her ligger tuftene av bruk 4 på Kobbeltveit. Herfra kan man følge den bratte, nye skogsveien opp til der den flater ut. Veien går i en stor bue sørover. Men opp fra ruinene kan du følge en ny og raskere sti som fører deg rett opp til toppen av skogsveien.  

Kommer du ovenfra, tar du av til høyre fra skiløypen mot Tennevatnet like før Russeskaret. Du smyger deg langs en sti mellom granstammene innunder berget på venstre hånd, og herfra kommer du opp til rasteplassen på stiens høyeste punkt.

Stien har åpnet et spennende terreng som har vært ukjent for de fleste. I begge ender av byveien er det satt opp skilt som viser retningen inn mot den. Øvre delen av faret er merket med rødmalte, små trebiter. Stien er allerede blitt mye brukt, og den er lett å følge.


Dag Sletten

(Foto: Berit Hegdal)