Helge Ingstads utsikt

Publisert av Arne Hauge den 04.09.18. Oppdatert 05.09.18.

Tekst og foto: Øystein Skålevik

 

 

”Jeg streifet omkring som jeg ville, og det hastet ikke med noen ting. Fikk jeg lyst til å ta en pust i bakken og kveike en pipe, gjorde jeg det. Kom det over meg at jeg ville klatre over en fjellrygg langt borte for å få greie på hvordan det så ut bakom, gjorde jeg det. Falt kvelden for brått på, laget jeg et bål, stekte noe kjøtt på spidd og sov hvor jeg var.”

 

Sitatet er hentet fra Helge Ingstads bok ”Pelsjegerliv” og beskriver tilværelsen da han høsten 1928 lå i leir sammen med indianerne ”villrein-eterne” og jaktet på villrein ved Store Slavesjø i Canada.

 

Vinternatt på Blåmannen

16 år tidligere, en desembernatt i 1912, satt Helge, tretten år gammel, alene på Blåmannen i Bergen og så utover byen, øyene og havet. Han hadde fått sovepose i julepresang og hadde bestemt seg for å prøve den allerede på gebursdagen sin, 30. desember. Oppmuntret av far pakket han med seg posen og dro for å overnatte ute i vinterfjellet. Ferden gikk fra Kalfaret, der familien Ingstad bodde, oppover fjellsiden og helt til toppen av Blåmannen, der han slo seg til. Denne iskalde vinternatten var en av mange turer han hadde ti fjelltoppen, og Ingstad sa seinere at han elsket utsikten over mot øyene og havet, og at ”det kalte frem en drift i meg – det var noe som appellerte sterkt.” (Kilde: Benedicte Ingstads bok ”Eventyret”).

 

Hundre år etter

Som bergensere flest har også jeg hatt mange turer til Blåmannen. Det har blitt drøssevis med matpakker og kaffekopper oppe ved vardene mens havet har glitret utenfor Øygarden, og også flerfoldige turer når regnet har plasket ned og sikten så vidt har nådd frem til kanten av platået – men aldri når vinternatten har senket seg over byen.

Det passet derfor godt å ta turen opp denne desemberkvelden, ett hundre år etter Helge Ingstad, for å nyte utsikten i årets mørkeste tid.

 

På veien oppover treffer vi turfolk som er på vei hjem etter en særdeles nydelig dag i fjellet. Noen kommer på ski, andre på akebrett, og atter andre går på beina som oss. Jo lengre opp og innover i fjellet vi kommer, jo færre møter vi, og etter å ha passert Brushytten treffer vi ingen. Solen har for lengst gått ned, og mørket er begynt å falle på. Mens vi går mot toppen prater vi om Helge Ingstad, om villmarksopplevelsene han hadde, og som han delte med oss i bøkene sine.

 

Som Ingstad når vi også Blåmannen i skumringen. Vi slår oss til på det lille platået like foran vardene. I ly mot berget står et lite grantre som noen har pyntet med kuler og glitter til jul. De har også satt fra seg en boks med pepperkaker inne i treet, kanskje for å minnes Ingstad, som hadde peppernøtter som niste den natten for hundre år siden. Vi tar frem kaffe og tykke grovbrødskiver, og setter oss til for å spise og nyte den praktfulle utsikten.

 

Det er i den mørkeste tiden du ser det vakreste lyset…

Det svake lyset gjør kvelden magisk. Snøen og skogen har  fått et gyllent skjær, og sjøen er vakkert fargelagt. Lysene i byen og på øyene er tent, og over glitrer stjernehimmelen. Kangt ute ser vi lys fra plattformene i Nordsjøen. De ligger på rekke i horisonten.

Vi blir sittende gjennom kvelden. Holder oss våken med svart kaffe, og knasker pepperkaker fra boksen i treet.

 

For hundre år siden la Ingstad seg til i soveposen rett på snøen og fikk en iskald natt. Selv om vi er godt kledd og holder varmen, pakker vi sammen når termosen er tom. Vi tenner de kraftige hodelyktene og går ned fra fjellet.

 

Den iskalde natten i 1912, alene på Blåmannen, ble starten på et eventyrlig villmarksliv for Helge Ingstad. For oss ble beretningene hans om pelsjegerlivet i Canada m.m. en av de store inspirasjonskildene for vårt eget friluftsliv. Platået på Blåmannen har vi lenge kalt ”Helge Ingstads utsikt” – kanskje der er et navn Bergen kunne døpt platået for, til ære for vår store eventyrer?